Turen startet søndag 7. januar med fly til Helsinki, 8. dagen av løpetida. Jeg var på Gardermoen slik jeg hadde fått beskjed om – 2 timer før avgang. Det føltes tøft å avlevere Kivi så tidlig. Glad ble jeg derfor når jeg ble spurt om når jeg ville levere hunden. Vi avtalte at jeg skulle levere henne 45 minutter før avgang. Det føltes sårt å se buret bli båret inn for å forsvinne bak ståldøra da tiden var inne. Første stopp var Helsinki airport. Vel ute av flyet var det å sette kursen rett til bagasjeutleveringen. Ved utlevering av spesialbagasje fikk jeg beskjed om at en lampe ville lyse rødt når det var levering. Sekken med tralla innkjøpt for formålet kom først, så var det å vente på Kivi. Når endelig døra åpnet seg og jeg ville ta ut Kivi fikk jeg streng beskjed om at jeg først måtte passere tollen. Da var det godt jeg hadde med tralla! 40 kg uhåndterlig bur er ikke lett å frakte på annen måte. Kivi var ikke helt fornøyd med ikke å komme ut, og tråkket litt rundt i buret når vi skulle trille av sted. Etter å ha passert tollen kunne hun endelig komme ut. Hun virket glad, men ikke stressa, selv om det luktet stress i buret. Vi tok toget til Helsinki og til hotellet som lå rett ved jernbanen. Litt tungt å få tralla med buret gjennom snøen, opp trappa, inn i heisen og inn på rommet! Men alt går.
Opprinnelig var planen å reise seinere, men det var ikke plass til hund i lasterommet på flyet til Oulu på mandagen, og den neste dagen hadde det blitt lenger å vente for Kivi på flyplassen i Helsinki. Det ble derfor tog fra Helsinki til Oulu dagen etter. Ikke god plass til buret på toget. Det fikk stå ved inngangen og de andre reisende måtte klemme seg forbi. Togturen på 6 timer var fin oppover i Finland. Utsikten bød på innbegrepet av Taiga, dekket av barskog.
I Oulu sto Soile og tok i mot meg på togstasjonen. Hun viste vei til hotellet og hjalp meg inn på rommet. Hunderommet viste seg å være det samme som handicaprommet. Det vil si at Kivi og jeg hadde god plass.
Vi tok deretter en tur hjem til Soile for å hilse på Ykä og resten av familien – Mikko, Riita og Veera og den lille elghundvalpen Toppy. Kivi som vanligvis jager bort alle hanhunder likte umiddelbart Ykä. Hun stilte seg opp og lot seg undersøke og flirte med. Men noen paring ble det ikke den dagen. Det var heller ikke ventet, ettersom det bare var dag 9 i løpetida.
Dagen etter tenkte vi å gi dem et nytt forsøk. Kivis søster Magic i Sveits ble paret på 10. dagen i løpetida. Men ingen ting skjedde mer enn spede forsøk. Vi tok en liten tur i skogen i stedet. Godt for Kivi endelig å sette litt fart på. Sprekt av Soile, gravid i 9. måned.
På kvelden tok jeg og Kivi bussen til en veterinærklinikk litt utenfor byen for å få svar på progesteronnivået for å vite hvor hun var i forhold til eggløsning. Det viste seg at progesteronnivået var på 1,43 ng/ml.
Dagen etter fikk Kivi og jeg tid til å gjøre oss kjent i Oulu. En vakker by, langs bredden av Bottenvika og elva Oulujoki. Denne byen kommer jeg gjerne tilbake til, neste gang om sommeren for å se hvordan det kan være da. Ut på dagen kom Soile og ga meg en guidet tur før vi spiste lunsj på pannekakehuset. Så dro vi ut til Juhellus kennel og Päivi Erkko-Koskinen med familie. Der fikk vi blant hilse på Juhellus President (Quint), Juhellus Tar Flame og ikke minst Kivis halvsøster, Rhinodatteren Juhellus Unified Flame, bare 1 måned eldre enn Kivi. Hun var brun, litt mindre enn Kivi, fin pels og nok et bedre utformet hode enn Kivi. En vennlig gjeng med hunder som tok godt i mot oss. Det gjorde også Päivi og Olavi. Mye god curlyhistorie ble delt og vi fikk gode råd med på veien i forbindelse med paringen og prognose på stigning av progesteronnivå. Päivi estimerte riktig paringsdag til lørdag.
Torsdag tok vi ny progesteronprøve. Den viste nå 3, 78. Päivi viste seg å ha rett når det gjaldt lørdagen i forhold til eggløsning. Jeg fikk da flyttet hjemreisen fra fredag til søndag og håpet at det skulle være nok. Senere på dagen var det nok et nytteløst møte mellom Kivi og Ykä før vi dro hjem til Paula Sarkkinen. Der fikk vi blant annet hilse på Softmaple Cimramin Jorneyman (Denzel), Dizzyki BC Spinning Jenny (Yindi) og Cimramin Jou I Like to Go (Huisa), en unghund etter Kulteen Athos. Vi fikk også hilse på Aija Ryypä og hennes hunder, blant annet Cimramin Himouimari (Halla) som går i eliteklassen på jaktprøve. Hun var på vei for å være ringsekretær i helga på den internasjonale utstillingen i Kajaani, ca 2 timer unna. Hadde jeg planlagt bedre kunne jeg kanskje fått med meg den. Paula stilte på utstillingen med Yindi. Det resulterte i det siste CACIB, og tittelen Internasjonal utstillingschampion. Denzel er kastrert, men fikk møte Kivi for å se hvor hun var i syklus. Han var tydelig på at hun var klar, men Kivi likte slett ikke Denzel. Det var hun helt klart på! Hun liker nok at hanhunden nærmer seg mer forsiktig, slik Ykä gjorde. Han var en ekte gentleman, men antagelig litt for høflig. Vi avtalte å møtes lørdag ettermiddag hjemme hos Paula og ta med Ykä dit for å skifte miljø og se om det hjalp at hverken Soile og jeg var i umiddelbar nærhet. Det hjalp ikke, heller ikke at Anu hadde kommet med Cimramin Faustoso (Easy) for å se om konkurranse fra en annen hanhund kunne hjelpe. Før vi dro til Paula sa jeg til Soile at jeg slett ikke var klar for å velge en annen hanhund bare fordi den var tilgjengelig. Kivi er ung og det ville komme nye muligheter seinere. Men når Easy allikevel var der ville jeg ta en skikkelig vurdering av han, før jeg dro.
Vi gikk igjennom stamtavle, helsestatistikk, videoer og bilder. Eieren Anu Ollila fortalt at Easy blir brukt på jakt, og at de ikke hadde prioritert å trene for jaktprøver og at lydigheten der ikke er på plass. Paula fortalte at han går ut av hånd på jaktprøve i løpet av prøven. Han har imidlertid bestått kvalifikasjonsprøven i Finland. Den prøven er av en helt annen karakter enn den i Norge. Den kan best sammenlignes med begynnerklassen på B-prøver i Norge, men med vilt i tillegg til at den har med slepespor etter kanin. Utseendemessig komplementerer Easy godt Kivi sine egenskaper. Han er relativt tung, mens Kivi er av den lette typen.
Den finske databasen inneholder mye tilgjengelig informasjon og ble flittig brukt utover ettermiddagen. I tillegg fører Paula egen statistikk på andre helseopplysninger som ikke ligger i databasen som kunne supplere utforskingen. Det som tidlig ble klart var at innavlsgraden er liten.
Det som gjorde meg betenkt var at det har vært noen tilfeller med epilepsi i familien til Easy, samt hoftestatus på søsken/og avkom i kombinasjonen med Curlicues Double Trouble. I tillegg var det godt å kunne fritte ut både Paula og Anu om Easy. Paula er av den åpne typen som ikke legger skjul på hundenes svakheter mens hun kan også gi en god analyse av hundens gode og dårlige sider. De kunne blant annet fortelle at Easy passer navnet sitt. Han har en høy poengskår i karaktertest. Når vi gikk igjennom momentene viste de lite trussel, men høy skår på avreagering og hvordan han taklet å møte de ulike momenter. Han går godt overens med andre hunder, også hanhunder. Høyt tempo under arbeid, men god evne til å avreagere og ingen lyd i passivitet, god vannpasjon og spontan på vilt. Dette er svært viktige egenskaper skal du kunne gjøre en god jaktprøve. Det er ikke lett å finne en hanhund som kan bringe rasen framover når det gjelder bruksegenskapene/jaktegenskapene, heller ikke i Finland. Easy var en av de klare kandidatene i så måte.
Jeg var fremdeles i tvil, og redd for å falle for fristelsen til å gjøre en for rask avgjørelse bare fordi Easy var tilgjengelig. Jeg søkte derfor også råd fra andre, blant annet en lengre samtale med Tiina Illukka, kennel Caballus. Hun konkluderte med å råde meg til å benytte med av Easy. Det var kanskje tungen på vektskåla. Konklusjonen ble at Easy skulle få møte Kivi, så fikk det bli opp til Kivi å avgjøre.
En sak ble i hvert fall klart med en gang. Easy var gem! Kivi lot seg villig bestige, men hylte til når han fikk «tingen» sin inn der det var meningen det skulle være. Vi måtte derfor gi Kivi tid til å venne seg til hva som skulle skje, og det ble noen forsøk utover kvelden. Men her var det klar fremdrift. Ved siste forsøket stilte Kivi seg villig opp og alt gikk som det skulle. De hang sammen i 20 minutter. Det var lange minutter, særlig i starten. Kivi ga tydelig uttrykk for at hun syntes det var vondt. Den saken ble imidlertid fort glemt. Hver gang hun etterpå kom i kontakt med Easy, stilte hun seg opp for å signalisere at hun var klar for nye forsøk. Stor takk til Paula og Anu for at de var så tålmodige og ofret lørdagen på oss! Takk også til resten av familien som fikk huset invadert!
Som det fremgår ble det en lang lørdagsvisitt hos Paula. Når jeg endelig kom tilbake til hotellet og fikk luftet og foret Kivi, var det seine kvelden. Heldigvis var kafeen i underetasjen nattåpen og jeg fikk fylt opp lagrene litt.
Søndagen gikk hjemreisen først med fly til Helsinki, og deretter til Gardermoen. Som i Oslo kunne jeg vente med å levere Kivi til 45 minutter før avreise. Ettersom hun nå hadde prøvd dette før, var jeg litt roligere. Likevel var det godt at flyvertinnen tok på alvor mitt spørsmål om jeg kunne få bekreftet at Kivi var med på flyet før vi reiste. Vel framme på Gardermoen rasket jeg med meg noe fra Taxfree før jeg stresset ned i bagasjemottaket. Det hadde jeg imidlertid ikke trengt. Tida gikk uten at hverken bagasjen eller Kivi kom. En trøst var det at det var flere fra Helsinki som ventet utålmodig på bagasjen. Etter at det hadde gått over en time og mange hadde mast, ble det opplyst om på høyttaleren at bagasjen var på vei. Etter over en og en halv time kom de endelig med Kivis bur. Der og da var jeg bestemt på at jeg aldri skulle fly med hund mer! Jeg fikk hjelp til å løfte buret på tralla, Kivi logret, men la seg villig ned når vi fortet oss av sted mot tollen. Jeg lengtet etter å ta Kivi ut av buret og ba en stille bønn om at det ikke var kø i den røde sonen. Det var det ikke og endelig kunne jeg ta Kivi ut. Denne gangen luktet det ikke stress i buret. Kivi var glad, men ikke hysterisk. Men litt vanskelig var det å få henne til å stå stille når microchipen skulle scannes, ettersom den førstes skanneren ikke virket.
Turen til Finland var med andre ord både svært hyggelig og forhåpentligvis også fruktbar. Stor takk til Soile, Paula og Anu .