Det går fremover

Ny tur til dyrelegen i dag. Denne gang uten valper i forvissing om at vi ikke skulle bli så lenge. Lara gikk hjemmevant inn døra og bort til vår faste stol på venterommet. Vi slapp å vente lenge og Lara sto som vanlig rolig mens blodprøven ble tatt.  I vente tida fram til blodprøvene og utstryket var ferdig analysert tok jeg Kivi ut til treningsområdet rett ved klinikken.  Denne gangen gikk vi rundt området sammen mens jeg kastet ut dummier på ulike plasser som hun så, men med lang avstand.  Så var det å sende på dirigeringer. Hun tok riktig retning på alle unntatt en – der skjente hun raskt ut i en annen retning – den vi hadde jobbet mye med forrige gang. Da stoppet jeg henne og gikk ut til henne og tok henne med litt tilbake og sendt!|e henne på nytt. Da gikk det jo helt greit. Men dette er svakheten til Kivi. Hun løper ikke slavisk rett ut der jeg peker, men velger seg målbilder selv ut fra hva hun tror. Det er jo en utfordring når hun sendes på blinde dirigeringer og ikke har peil på hvor hun skal. Heldigvis er hun lett å dirigere etterpå, men på workingtest mister vi poeng hver gang det blåses i fløyta. Ja, ja, det får gå som det går mandag på workingtesten, vi har tross alt hatt annet å tenke på.

Etter trekvarter var det inn igjen for å høre resultatet. Det var som jeg håpet. Hematokritverdiene hadde nå økt til 20 %. Det er positivt. Cortisondosene ble redusert noe og jeg fikk vite at jeg kan gi dosen en gang om dagen for å redusere bivirkningene. Vi skulle fortsette med antibiotika. Det siste vi ønsker er en oppblussing av infeksjonen.  Jeg jublet når jeg hørte at stigningen hadde fortsatt, men skjønte raskt på veterinæren at faren enda ikke er over.  Jeg må derfor følge med på Lara som en smed, og ringe dyrlegen om jeg ser grunn til bekymring. Det gjør jeg jo uansett og jeg har stor tro på at dette skal gå bra :). I helga er det nær familie på besøk, så vi er flere til å følge med og hjelpe til.

Lørdag og søndag blir det en tur med Kivi på utstilling til retrieverklubben. Heldigvis er det ikke langt unna. Kivi må finne seg i at det ikke er tida for nærkontakt med de andre hundene, bortsett fra Bella og Dovre som kommer oppover. Det gleder jeg meg til!

Valpene ser ut til å trives med Vom og hundemat, selv om det blir klinete. Kivi trår til og slikker valpene rene etterpå. Det ser også ut til at valpemagene har tålt overgangen bra. Flere ganger om dagen løfter jeg opp valpekasse så de kan utforske nærmiljøet sitt. Det setter de pris på, men er glad for å finne fram til mor igjen for en liten sutt og tryggeten der.

Trygt i mors favn